Plast endrer naturen. Hvordan tar vi ansvar?

Vi finner havplast på avveie overalt langs kysten. I Øygarden utenfor Bergen har den nå fått insektene til å endre atferd. NRKs serie Plasthavet, viser vårfluer som har begynt å bygge hus av plast, suler som plukker taustumper for å bygge rede, og havhester på Svalbard med så mye plast i magen at de blir underernærte. Plastsamfunnet er i ferd med å sette et større preg på verden enn vi har sett for oss, og ingen har ansvar for det.

Foto: Pandora film

Det er merkelig at vi bruker plast til engangsprodukter

– Vi må endre på ansvaret for plasten, men vi klarer ikke å stanse bruk og forsøpling over natten, fordi hele samfunnet er bygget på bruk av plast og infrastrukturene våre er avhengige av plast, sier Marte Haave, som har vært faglig konsulent og bidragsyter til serien. – Vi må bruke dette veldig holdbare, og egentlig verdifulle materialet, mye smartere. Vi burde ikke bruke noe så robust til engangsprodukter som blir kastet etter kun et kort livsløp. Det vi ser nå er bare toppen av isfjellet. Og det vi ser er bare antydningen av at plasten kan bli til et kjempeproblem hvis vi ikke endrer bruksmønster.

Plasten blir en del av naturen

Store mengder plastsøppel blir ryddet fra norske strender. Gjennomsnittlig ca. 2000 tonn per år, de par siste årene, ifølge Rydderapporten fra Hold Norge Rent. Og da programleder Kenneth Bruvik ble med Ruben Oddekalv ut på Lisle Lyngøy i Øygarden, fant de et enormt deponi av plast som var kastet på land av havet og vinden. Og en oppsiktsvekkende oppdagelse: Økosystemet var så infiltrert av plast at selv insektene hadde endret vaner. For å ha god nok kamuflasje blant alt søppelet har de bygget larvehusene sine av plastfragmenter i stedet for strå og sandkorn. Plasten er så etablert i omgivelsene at insekter og dyr må tilpasse seg.

Foto: Pandora film

Hva er konsekvensene?

Marte Haave forsker på økotoksikologi ved UiB, og NORCE. Hun begynte å se på plast i miljøundersøkelser allerede i 2014 og har i senere tid interessert seg for hvordan plasten beveger seg videre i næringskjeden. Vårfluer er god mat for fisk og fugl, så hva skjer dersom plastpartikler følger med og blir en del av kretsløpet? – Problemet er at vi vet ikke sikkert enda, sier Haave. Mikroplast er et fremmed element i næringskjeden, og det er spredd over hele verden. Det finnes overalt. Vi trenger å finne ut om det bioakkkumuleres og biomagnifiseres. Det vil si, om det går videre når vi for eksempel spiser fisk med mikroplast i fileten, og om det hoper seg opp og lagres i større mengder i kroppen jo eldre vi blir. Dette er viktig å vite for å si mer om risikoen ved plast, både for dyrs og menneskers helse, sier Haave.

Uten kontroll

Plast inneholder en solid cocktail av kjemikalier som også følger med partiklene. Noen er ikke farlige, noen er beviselig farlige, men det største usikkerhetsmomentet er at mesteparten ikke kan identifiseres. I følge Martin Wagner på NTNU, som intervjues i Plasthavet, er ca. 80 % av kjemikaliene som finnes i plast ukjente. Hvert produkt kan inneholde opptil 20 000 forskjellige kjemikalier, mens de tryggere versjonene har kun et fåtall kjente og ufarlige stoffer. – Vi omgir oss med så enormt mye kjemikalier og de kan virke sammen på uante måter, forklarer Haave. Vi mister fullstendig kontrollen. Hvorfor er det ikke mer kontroll på produksjon, og mer bruk av de minst farlige plasttypene? Og hvem har ansvar for å gjøre noe når plasten havner på avveie?

Foto: Andreas R. Graven, NORCE

Miljøgifter

– Det viktigste er å få kontroll på plasten før den blir til avfall i naturen, fortsetter Haave. Når plasten er i havet binder den til seg miljøgifter fra sjøen. Da flyter det av gårde med en tynn hinne av alger, bakterier og miljøgifter. Når det havner på land, kan giftene lekke ut i jorden og på strendene der det blir liggende. Vi undersøker om det skjer en oppkonsentrering etter hvert som plasten samler seg opp, brytes ned og giftene lekker ut i jorden. Dette vet vi ikke konsekvensene av. Det ene spørsmålet er hvordan naturen håndterer plastpartiklene i seg selv, det andre er miljøgiftene og de kjemiske tilsetningene i plasten som lekker ut. Jeg håper bare at naturen klarer å leve med mikroplasten som vi ikke har mulighet til å rydde, men jo flere påvirkninger som kommer samtidig, jo verre er det.

Noen må gjøre noe

Å ta ansvar for plasten i havet er noe Ogoori jobber med. – Vi samarbeider med ryddebevegelsen og sørger for at plasten blir behandlet som et verdifullt materiale, sier Johanna Johansson, interimleder i Ogoori. – Når vi oppdaget at det ikke finnes systemer som klarer å håndtere de enorme mengdene plastsøppel, bestemte vi oss for å bidra til å finne løsninger.

Vi produserer ikke jomfruelig plast, vi tar imot innsamlet havplast, sorterer, vasker og prosesserer den til granulat som kan brukes i stedet for jomfruelig plast i produkter. Resirkulert plast skal ikke brukes til noe som er i kontakt med hud eller mat, for å sikre oss mot giftstoffer i plasten. Men vi tester likevel plasten for innhold av miljøgifter.

Vi sørger også for at den ikke kan havne på avveie igjen. Vi selger ikke plasten videre, men leier ut materialet til produsenter. Og alle produkter som lages med Ogoori-plast kan kun leies videre til kunder. Dermed er det vi som eier materialet hele veien, og kundene våre blir med på å ta ansvaret for at det kommer tilbake til oss, ikke i havet. Ett eksempel er Coast, verdens første benk av havplast, designet og produsert av Vestre, som leier den ut til blant annet Akvariet i Bergen.

Nye regler og strukturer

Vi trenger regelverk og pålegg for at plasten skal kunne fungere som ressurs i stedet for å bli til avfall som ingen vil ha. Vi trenger prosesser og systemer som gjør det mulig å følge regelverket, og vi som mennesker må ta personlig ansvar for å følge opp – Dette er tredelt, avslutter Marte Haave. Politikerne må sette føringene og komme med visjonen om hva vi skal oppnå, næringslivet må finne fram til prosessene, for det er de gode på. Og til slutt må hver enkelt av oss etterleve reglene. Vi kan ikke gi alt ansvaret til deg og meg som forbrukere for å unngå plastbruk eller resirkulere. Plast må inn i en sirkulær verdikjede, og da trengs det systemendringer.